Hvorfor jeg velger lykke

Publikum jublet. Ikke for oss - vi var det tapende laget i denne basketballutblåsningen. Egentlig var vi ganske ofte det tapende laget. Jeg vil ikke kjede deg med whys og hvor som helst. Vi var ganske enkelt alltid underdogs til tross for at vi ga alt.

Har du noen gang måttet møte banen eller jubelen og jubelen, og vite at du ville spilt ditt aller beste … og det ville ikke være nok?

Min ungdomsskole var liten, og elevene ble rekruttert til å spille idrett bare for å ha nok varme kropper. Talent og dyktighet var ikke påkrevd. Et par av oss var ganske gode idrettsutøvere, men ikke gode nok til å bære alle. Jeg husker at jeg måtte tilpasse holdningen mer enn en gang. Det er veldig enkelt å bli sint på banen når lagkameratene bare ikke er i stand til å gjøre sitt.

Det ble en utfordring for meg å finne noen grunn til å fortsette å prøve, fortsette å spille mitt hardeste, fortsette å bry seg. Jeg kan nesten reise tilbake til treningsstudioet når jeg valgte å oppmuntre mine sviktende lagkamerater og sette pris på spillet, til og med smile når det hadde vært mer fornuftig å gråte.

Relatert: 13 livsregler for å holde deg motivert

År senere, ved min lillebrors konfirmasjon, kom noen opp til meg og sa: ”Jeg husker deg! Du pleide å spille mot datteren min i basketball. Du var den eneste som alltid smilte! ”

Hva?! Noen la merke til det? De visste ikke hvor vanskelig det hadde vært, hva det hadde kostet å velge lykke fremfor bitterhet. Men å være kjent for å gjøre det år senere, gjorde det verdt innsatsen. Jeg var fornøyd med den arven.

Jeg husker fremdeles å finne menneskene rundt meg som trenger oppmuntring. Jeg husker fortsatt å heie på de som vant.

De dagene kommer ofte tilbake til meg. De kom tilbake til meg da jeg møtte skilsmisse, spontanabort, hjemløshet og sult. Jeg følte meg som underhunden igjen. Hver morgen var som å gå tilbake på den sprengte basketballbanen, der jeg visste at jeg ville gi alt jeg hadde, og det vil fremdeles ikke være nok.

Men timene vi lærer på disse domstolene er verdifulle. Jeg husker fremdeles å finne menneskene rundt meg som trenger oppmuntring. Jeg husker fortsatt å heie på de som vant. Jeg husker fremdeles at alle utfordringene mine er akkurat som de spillene, at det å gi alt det hele er en del av det som gjør livet stort.

Jeg husker å smile. For det er min arv, og noen legger merke til det.

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i november 2017-utgaven av SUCCESS magazine.