Hva en julebegravelse lærte meg om sorg og gode minner

For mange år siden deltok jeg på kjølvannet og begravelsestjenestene til en venn, en medkomiker, som ble drept i en bilulykke. Jeg har vært på mange våkner, visninger, begravelser og minnesmerker i løpet av livet mitt, men det var noe spesielt med denne spesielt. Kanskje var det fordi det var i høytiden, bare noen dager før julaften. En bevissthet kom over meg som fikk meg til å se tapene i livet mitt fra et annet perspektiv.

Da tjenesten var over, møttes en gruppe familiemedlemmer og nære venner hjemme hos en slektning. Da jeg skannet rommet, la jeg merke til at folk tørket bort tårer og trøstet hverandre. Noen hadde forståelig nok en vanskelig tid med å akseptere den usaklige skjebnen som hadde falt på noen som hadde så mye talent og så mye å tilby.

Fra hele rommet hørte jeg noen av vennene mine fortelle en morsom historie som jeg var kjent med. Så jeg bestemte meg for å være med på samtalen og tilbød en anekdote om venninnens tilhørighet til fotball. Det var lenge før alle i rommet ble med og lo og mimret om de gode tidene vi delte med ham. Det var da det skjedde. Midt i all latteren kom en underlig, løftende følelse over meg. Jeg sørget ikke lenger over vennen min.

Energien min skiftet umiddelbart da jeg midlertidig ble levert fra smertene mine. Jeg var også vitne til at alle andre følte den samme sensasjonen. Faktisk sa kona til vennen min, “Du vet at dette var favorittiden på året. Den brakte alltid den lille ungen ut av ham. Jeg savner ham og vil alltid, men akkurat nå føler jeg meg som om en del av ham er med oss ​​og alltid vil være det. ”Så tok hun en pause og sa:“ Det er som om han sier til oss alle, ”Det er OK. Jeg er ok. Alt er som det skal være, og jeg vil alltid være med deg. ”

I det øyeblikket var hans død ikke fokuspunktet. Det eneste som betydde noe var den kraftige følelsen vi alle opplevde. For resten av kvelden hedret vi vennen vår ved å la oss feire julestemning. Det var vår evne til å le og mimre om de gode tider som antente den ånden.

Den dagen tok den enkle muligheten til å le oss fra et sted med smerte og usikkerhet til et sted med indre ro og håp. Ja, latter fikk oss alle til å innse at det gjennom hele reisen egentlig ikke er noen farvel, bare gode minner. Ånden går videre, og vi fortsetter alle igjen i livet.

Vi opplevde alle noe veldig spesielt den dagen. Jeg tror latter og høytidsskjørt er synonymt. De har begge en magisk måte å bryte ned barrierer og minne oss om at vi på en måte er sammenkoblet og aldri alene, selv i tider med sorg.

Å sørge er kanskje ikke uunngåelig. Det er faktisk nødvendig for at vi skal leges, men bare sorg kan unngås. Å finne latteren mellom de tøffe tider er avgjørende for å leve et lykkeligere liv. Det er en høyere del av deg selv, oppfordrer deg og minner deg om at livet fremdeles fortsetter, uavhengig av om du liker måten det går eller ikke. Det vil være gode tider og dårlige tider, men til slutt, alt du virkelig etterlater er minner. Så du kan like godt prøve å glede deg over dem alle!